Elbiler i Volvo Cars' historie

Hans Hedberg, Heritage Manager i Volvo Cars, står foran én av Volvos to første elbiler – en liten enhet som ligner på en pappeske på hjul. Den er én av mange hundre biler på Volvo-museet i Arendal.

For noen år siden forlot han en virvelvind av en karrière som motorjournalist og inntok rollen som Heritage Manager (kulturarvsansvarlig) i Volvo Cars Heritage.

«Jeg er en del av merkevareteamet, og jeg sørger for at vi tar med oss kjerneverdiene våre inn i den elektriske fremtiden», forteller Hans. «Vi har en 95 år lang tradisjon med å bygge biler, og vi har blitt en del av den svenske kulturen. Det gjør oss unike på en måte som mange av utfordrerne bare kan drømme om.»

«Som svensk er det lett å ta Volvo for gitt», fortsetter Hans. «Spesielt for meg, som er født og oppvokst i området, i nærheten av Volvo Cars. Men nå har jeg reist verden rundt og testet nesten alle slags kjøretøy, og jeg har fått et perspektiv fra utsiden. Volvo er en merkevare jeg er stolt av.»

Volvos Elbil 1976 ble delvis finansiert av det svenske teleselskapet Televerket. På den tiden drøftet bilselskapene innsprøyting, katalysatorer og turbolading. Til tross for den nasjonale diskusjonen om elbiler og den tidlige utviklingen av rene elbiler i det som den gang het Volvo Personvagnar, var den offentlige interessen lav.

Elbiler ble betraktet som trege, tunge og vanskelige å lade, og den gangen ble vi ikke tatt på alvor sammenlignet med biler med forbrenningsmotorer, som ble stadig mer effektive og mindre skadelige for miljøet. Det var synd, ettersom begge Volvos to første helelektriske servicebiler gjorde det de skulle: kjøre korte avstander for å levere post og hjelpe personalet ved Televerket i Gøteborg, uten å generere utslipp.

Pressemeldingen fra høsten 1976 understreket viktigheten av å lade Elbil med klimanøytral strøm. Tolv batterier på 6 V drev bilene, med en rekkevidde på 50 kilometer eller to timers kjøring. Dokumentasjon fra 80-årene og starten av 90-årene viser tydelig at fordelene og utfordringene med elbiler var de samme som vi ser i dag. De ble regnet som mer miljøvennlige, stillere, billigere å vedlikeholde og med lenger levetid. Utfordringen var batteriet.

En luksuriøs konseptbil

I et bilutstillingsrom i Paris viste Volvo Cars i 1992 frem luksusbilen ECC. Selv om hybridløsningen i form av en elektrisk motor og gassturbin var imponerende, var det designet – som ga hint om den kommende S80-modellen – som fikk mest oppmerksomhet.

I ettertid ser vi at en mer interessant utvikling sett fra et elektrifiseringsperspektiv, kom i 1995. Det var da Volvo Cars presenterte en prototype basert på den innovative 850-modellen som ble lansert fire år tidligere. Volvo 850 var unik, med forhjulsdrift og sidekollisjonsputer, og ble lansert som «den sikreste bilen i verden».

Hans forklarer at Volvo 850 var Sveriges viktigste industrielle investering på den tiden og omfattet en elektrisk løsning.

En hybrid forut for sin tid

Prototypebilen HEV 98 var en ladbar hybrid som i stor grad fungerte på samme måte som moderne ladbare hybridbiler, med både en ladbar elektrisk motor og en standard forbrenningsmotor. Den ble utviklet for å oppfylle et planlagt amerikansk lovfestet krav som til sjuende og sist aldri ble implementert.

«Jeg synes HEV 98 er fascinerende», sier Hans. «Med en batterirekkevidde på 85 kilometer, en total rekkevidde på ca. 400  og en godt pakket batteripakke var den rett og slett for tidlig ute og for god for sin tid. Den faktiske prototypen er også fullstendig kjørbar. I likhet med mange andre av konseptbilene våre, ble den kjørt mange hundre mil for testing.»

Men akkurat da den ladbare hybriden var ferdig utviklet, bestemte Volvo Cars seg for å ikke investere ytterligere i el- og hybridbiler. På den tiden drøftet folk i bilindustrien ytelse heller enn drivstofforbruk og bærekraft.

Firmabilen Volvo C30

Volvo Cars fortsatte å eksperimentere. I 2001 ble ISG-løsningen presentert som en integrert startgenerator som ladet et batteri på 42 V, og som var en forløper til dagens hybrider. I 2011 introduserte vi neste kapittel, da en mindre serie med helelektriske Volvo C30-modeller ble utviklet, delvis finansiert av Energimyndigheten for firmabilsjåfører i bedrifter og myndighetsorganer. Bilene ble ladet fra en stikkontakt på veggen, og rekkevidden var ca. 150 kilometer.

«Volvo C30 Electric viser at vi hadde en tydelig elektrifiseringsstrategi for over ti år siden», forklarer Hans. «Bilene vekket interesse, men vi var fremdeles litt tidlig ute. Den generelle debatten handlet om miljøvennlige bensin- og etanolbiler, dieselmotorer med lavt karbondioksidutslipp og sparsomt trimmede bensinmotorer.»

«Alle som har kjørt en C30 Electric, vet at det er en god bil», fortsetter Hans. «Enkel, rask og med praktiske løsninger for oppvarming av kupéen. C30 Electric var så berømt at vi utviklet enda en serie noen år senere. Selv i dag er disse bilene vanlige på personalparkeringsplassen ved Volvo Torslanda.»

Elbiler som en del av løsningen

Hans står nok en gang foran Elbil 1976. Prosjektet ble utviklet etter FNs miljøvernkonferanse i 1972, der Volvo Cars-sjefen på den tiden, Pehr G. Gyllenhammar, sa de berømte ordene: «Som bilprodusent er vi en del av problemet, og derfor må vi også være en del av løsningen.»

«Hvem ønsker seg ikke en liten, elegant, eldrevet bybil i disse dager?» Det er Hans som stiller spørsmålet. «I dag vil bilkjøpere over hele verden ha en bil som er produsert og kan lades på en bærekraftig måte. Med andre ord: Tiden er inne for Elbil 1976. Volvo Cars' syn på bærekraftig produksjon av trygge biler som alltid prioriterer mennesker, har aldri vært mer relevant.

Og derfor har det aldri vært så spennende som i dag å jobbe med historien — og fremtiden — til Volvo Cars.»